Historien om hvordan packrafting oppsto

Det har lenge vært kjent at konseptet packrafting ikke er noe nytt. Menneskeheten har i all sin tid utforsket mulighetene til å krysse vannets barrierer, og har funnet på en rekke vidt forskjellige farkoster for å gjøre dette. Mange tror i dag at packrafts er en ny oppfinnelse, men i virkeligheten er det et konsept som er gjenoppfunnet og som de siste ti årene har økt kraftig i popularitet.

Løytnant Peter Halkett 

Utviklingen av packrafts slik vi kjenner de i dag startet for over 150 år siden, da den britiske marineoffiseren, utforskeren og lettbåtmakeren Peter Halkett designet oppblåsbare båter som ble brukt i den kjente tredje Franklin-ekspedisjonen.

Det var kun 20 år etter oppfinnelsen av vanntette stoff at Pater Halkett introduserte sin båt. Det var den første oppblåsbare båten, og i tillegg til å brukes som båt kunne den også brukes som frakk. Den var laget spesielt for å kombinere reise på land og vann i utfordrende terreng, og da spesielt med tanke på utforsking av de kanadiske delene av Arktis. Båtene var robuste og tålte de tøffe, arktiske forholdene i Nordvest-passasjen. Den originale båten veide kun 3,4 kg og kunne i følge folk som så den i bruk blåses opp på 3-4 minutter. Båten inneholdt 4 ulike luftkammer, noe som var ment som en ekstra sikkerhet i tilfelle man punkterte.

Halkett lå faktisk langt forut for sin tid, og åren hans var en gå-stav. Han hadde også en paraply som i tillegg til å beskytte mot regn kunne brukes som seil på båten.Tatt alt i betraktning er det vanskelig å si noe annet enn at Peter Halkett må regnes som verdens første packrafter. 



 

By Peter Halkett (1820–85) (National Maritime Museum, London) [Public domain or Public domain], via Wikimedia Commons

Halketts inspirasjon

Halkett var motivert og inspirert av John Franklins første arktiske ekspedisjon der han lette etter Nord-vest passasjen i 1822. Ekspedisjonen hadde et uhell og ble sittende fast på feil side av Coppermine elven. De hadde ingen måte å krysse elven på, og 11 av 20 mann døde. Halkett mente at en båt som var så lett at den kunne bæres med ville ha reddet livene til de fleste av mennene. Ekspedisjonen er i ettertid mest kjent for at medlemmene spiste sine egne skinnstøvler for å overleve.

Halkett var også sterkt inspirert av sin egen far. Han jobbet for "The Hudson Bay Company" og fortalte Peter om forholdene i Arktis.

 By Peter Halkett (1820–85) (National Maritime Museum, London) [Public domain or Public domain], via Wikimedia Commons

Halketts suksess og ettermæle 

I årene etter oppfinnelsen ble Halketts båter veldig populære blant oppdagere og handelsmenn i de nordlige delene av Canada. Dessverre klarte han ikke å markedsføre båtene bredt, og fikk heller ikke noen interesse fra marinen. Dermed ble båtene etter hvert glemt, og utviklingen startet  gå andre veien. Båtene ble større, tyngre, og fikk etter hvert også motor. Det skulle gå over 100 år før noen igjen tenkte på at lette oppblåsbare båter som kan enkelt kunne frakte med seg i villmarken var en god idé. 

 By John Halkett, father of Peter Halkett (1820–85) [Public domain or Public domain], via Wikimedia Commons

American Safety Equipment og kommersialisering av packrafts

I perioden etter Halkett ble oppblåsbare båter gradvis større. Men på begynnelsen av 1900 tallet begynte man å bruke små oppblåsbare båter som redningsflåter på skip. De første flyene ble også produsert, og etter hvert ble det aktuelt å ta med seg små redningsbåter på flyturer for å gjøre flygingen sikrere. Første verdenskrig  førte til at skip ble sunket og fly ble skutt ned, noe som gjorde sikkerhetsutstyr som gummibåter enda mer aktuelt. Men produsentene av gummibåtene hadde ikke fokus på at de skulle brukes på turer og ekspedisjoner, det var salg til militæret og skipsfarten som som drev utviklingen.

Alternativ bruk av militært utstyr

Det har alltid vært mennesker som som ser alternative muligheter til bruk av ting, og det gjaldt også bruken av militært overlevelsesutstyr og redningsbåter fra fly. Dette var de eneste små og lette båtene tilgjengelig på den tiden, og de ble brukt til utforskning, fisking og padling i elver og stryk. Dette skjedde flere steder i verden, og spesielt etter andre verdenskrig. Amerikanske Dick Griffith utforsket Copper Canyon området i Mexico i 1952 med en båt fra luftforsvarets overskuddslager. I Australia hadde de såkalte "river duckies" som utforsket Franklin elven i Tasmania. I Europa hadde man blant annet den første utforskningen av Goropu kløften på Sardinia i 1969.

Navnet "Packraft" blir til

På 1970-tallet kjøpte American Safety Equipment selskapet Patten, som på den tiden produserte livbåter, og forsøkte å kommersialisere bruken av gummibåter til fritidsaktiviteter og utforsking av naturen. De kom ikke med noen tekniske forbedringer, men de brukte navnet "Packraft" for første gang. Packraft ble fort det offisielle navnet og ble til og med merkevarebeskyttet i et forsøk på å differensiere de "vanlige" store livbåtene i gummi fra de mindre packraftbåtene som var laget for å kunne bæres med seg på tur. Etter en liten stund ble båtene også laget i nye materialer, blant annet Neopren og Nylon belagt med Uretan. Men konstruksjonen av båtene forandret seg ikke, og det var lite utvikling. American Safety Packrafts ble annonsert i stor stil og var den store produsenten innen packrafting på 1970-tallet. Packrafting i seg selv var fortsatt en nisje, men for første gang siden Halkett var konseptet med lette oppblåsbare båter til bruk i villmarken igjen etablert.

En direkte etterløper etter packraften laget av American Safety Equipment var den legendariske Sherpa Packraften som ble produsert på 1980-tallet. Disse ble brukt av pionerer i Alaska til langt inn på 1990-tallet og ble blant annet brukt i Wilderness Classic løpet i 1982. Packrafts var begrenset av materialene tilgjengelig på den tiden og packrafting var og forble en nisjeaktivitet. Etter hvert ga både American Safety Equipment og Sherpa Packrafts opp forsøket på å kommersialisere packrafts da etterspørselen etter båtene var for lav.

Curtis Designs og europeiske varianter

På 1980-tallet laget Curtis Designs lette båter, tiltenkt padling og fisking i fjellvann og sjøer. De var ikke laget for bruk i elver, og lav vekt var en prioritet. Curtis Designs laget estetisk fine båter som lenge var svært ettertraktet blant fiskere. De får også æren for å ha tenkte på å bruke "pumpesekker", en idè de tok fra Warmlite som var en produsent av oppblåsbare madrasser. 

Også i Europa brukte man oppblåsbare lette båter etter andre verdenskrig, og eksempelet med utforsking av Goropu kløften på Sardinia er kanskje det mest kjente. Packraft-lignende båter ble brukt i store deler av Europa, men det var ingen kjente produsenter på samme måte som i USA.

På 1990-tallet mistet packrafts igjen popularitet, mye grunnet for dårlige båter og mangel på seriøse produsenter.

Ny popularitet og nye produsenter

På 1990-tallet var packraft-industrien i dvale. Det fantes ingen produsenter som laget skikkelige båter. Men på tross av dette fortsatte packrafting som aktivitet å utvikle seg. Spesielt i nordlige strøk med få veier, men mange vann og elver som bukter seg gjennom landskapet. Man kan ikke snakke om moderne packrafting uten å snakke om Alaska, hvor du ikke kan reise over store avstander uten å måtte krysse elever. Folk i Alaska brukte gamle Sherpa og Curtis båter og lappet på de så godt de kunne i mangel av bedre alternativer. Det var på tide med bedre løsninger.

Packrafts gjenoppstår

De som tok opp fakkelen etter Peter Halkett var Sheri Tingey og hennes sønn. Han utfordret henne til å lage en skikkelig båt som også kunne brukes til å padle nedover elver, ikke bare til å krysse de. Resultatet var oppstarten av Alpackaraft og en fantastisk utvikling i design og bruk av materialer.

Diversifikasjon

Det er i dag ingen tvil om at Alpackaraft skal ha mye av æren for at packrafts igjen ble populære med sine nyvinninger tidlig på 2000-tallet, men etter hvert har det kommet til en rekke nye aktører. De har alle til felles at de i utgangspunktet har vært inspirert av Alpackraft, Curtis Design og Sherpa, men flere av de nye aktørene har også kommet med nye innovative løsninger og design.

 Kokopelli Nirvana

Blant det nye aktørene er det kanskje spesielt MRS og Kokopelli som er mest kjent i Europa. Dette er store og seriøse aktører som har høy kvalitet på materialer og som lager solide båter. Det finnes eksempelvis også en rekke Russiske leverandører, men de sliter ofte med at materialene båtene lages av ikke har høy nok kvalitet. Et annet merke som er verdt å nevne er Nortik, som satser på å levere noe rimeligere båter med en litt lavere kvalitet, og Anfibio som foreløpig har kommet med noen få ultralette modeller.

I de kommende årene vil vi trolig se enda flere produsenter på markedet og forhåpentligvis enda bedre packrafts. Det er i dag utfordrende å gjøre packrafts sterkere og lette på grunn av materialene vi har tilgjengelig, men på sikt vil trolig dette løses ved at nye og enda sterkere materialer som egner seg til packraftproduksjon blir tilgjengelig.

 

Kilder:

https://en.wikipedia.org/wiki/Halkett_boat

https://paperspast.natlib.govt.nz/newspapers/NENZC18511220.2.5

https://www.newscientist.com/article/mg20227101.500-explorers-dont-forget-your-inflatable-cloak/

https://www.wildernessmag.co.nz/amphibious-explorers/

https://www.outsideonline.com/1969191/brief-history-packraft

http://classicreport.blogspot.no/2009/05/packrafts.html

http://www.seniorcitizensguide.com/articles/activities/sheri-tingey.htm