Packraft på fjelltur

Packraft på fjelltur

Gjesteinnlegg av: Terje Valen Høihjelle

Det er en kjent sak at en stor tursekk pakket for å kose seg på fjelltur i mange dager, kan gi skuldrene juling og gjøre veldig vondt. Selv om sekken kan føles overraskende lett med en gang, tar det ikke lange tiden før sekken gnager seg ned i skuldrene, og den eneste måten å lette vekten på er å tømme matprovianten. Dette er i hvert fall slik jeg opplever det, gang etter gang. Jeg er riktignok ingen lettvektsentusiast, da jeg verdsetter å ta med det meste av utstyr og mat som fremmer komfort og kos i fjellet. Og etter et par dager går det som regel bedre. Og hvorfor skal jeg da i tillegg hive på en packraft på 4-5 kg inkludert padleårene, når jeg ikke har tenkt å følge et vassdrag? 

Jeg stilte meg selv dette spørsmålet før avmarsj til Reinheimen Nasjonalpark sammen med vennene mine Mads og Marte, og slang den på som en impuls i siste liten. Og det tok ikke lang tid før jeg angret. Turen startet med 15 km gange oppstrøms langs en elv og bratte motbakker. Grunnen til at jeg valgte dette, var for det første å prøve noe nytt, og fordi vi skulle gå parallelt med noen store fjellvann.

Da vi kom til det første fjellvannet på dag to, kunne jeg ikke vente med å få sjøsatt meg og lettet skuldrene. Og med kraftig motvind på fjellvannet ble jeg ikke veldig stolt over meg selv da jeg oppdaget at jeg hadde glemt spruttrekket til packraften. - Det får gå, tenkte jeg lettere demotivert. Sekken kunne jo ta unna litt av vannsprøyten, men jeg var ikke veldig glad for at båten eventuelt skulle fylles til randen med iskaldt fjellvann. Mads og Marte fulgte stien parallelt med vannet. Heldigvis roet vinden seg etter en stund, og jeg merket hvor fantastisk det var å få hvile skuldrene og å være på vannet, mens jeg prøvde å følge med på om jeg padlet fortere enn Mads og Marte som gikk på land. Det gikk ca like fort, helt til de måtte gå oppover i terrenget på grunn av bratte stup ved vannet. Da passerte jeg de.

Det kan bli litt monotont å padle på flatt vann sammenlignet med å gå. Og for min del er snittfarten når jeg padler på flatt vann med packraft ganske lik å gå på flat mark. Men med en gang jeg så at Mads og Marte måtte gå oppover eller til siden, så fikk jeg en fordel. Og jeg opplevde ikke at jeg ble stivere i skuldrene av å padle, snarere tvert i mot. Det var fantastisk å avlaste bein og såre skuldre, slik at kroppen fikk mer variasjon i belastning og trening.

Etter fjellturen var jeg ikke i tvil om at jeg hadde gjort et godt valg. Ja, det blir litt tyngre når man går på beina, men man får åpnet en helt ny verden av muligheter når alt av vann faktisk blir en mulighet og ikke et hinder. Strie elver og dype kulper kunne forseres, jeg kunne fiske midt utpå fjellvannene og jeg hadde en stor oppblåsbar madrass hvis jeg ville ta meg en dupp. Det er en helt spesiell følelse å vite at man har med seg en båt, og jeg er veldig glad for at jeg tok det spontane valget like før avmarsj. Neste gang jeg skal på fjelltur i et område som har en viss mengde fjellvann, så blir packraften med som en selvfølge. 

Her er noen måter en packraft kan brukes på i fjellet: 

Hvorfor i all verden skal jeg slenge en 4-5 kilos packraft (inkludert padleårer) på en allerede alt for tung tursekk når jeg skal på fjelltur?

 

Det går ikke nødvendigvis så mye fortere å padle langs et fjellvann enn å gå på beina, men det er helt fantastisk å avlaste bein og såre skuldre. Og det er jo ikke feil å kunne dorge etter storørreten samtidig som man beveger seg fremover?

 

Strie elver og dype kulper kan gi ubehagelige overraskelser og føre til store endringer i turplanen. Selv om man nesten kan hoppe over til andre siden, har man neppe lyst til å velte ned i en iskald og potensielt livsfarlig elv. En packraft kan frakte deg eller en hel gruppe med folk og utstyr trygt over til den andre siden. Litt action kan det også bli! Mads har erfaring fra elvakajakkpadling, og fraktet meg og Marte trygt over til den andre siden. Uten packraft her måtte vi ha gått en stor omvei. 

 

I stedet for å gå rundt et stort vann, kan man med fordel frakte utstyr og personell i skytteltrafikk over til motsatt side av vannet. Her var det 700 meter over til bredden på motsatt side, og 3km å gå rundt. Marte er storfornøyd med å spare beina litt. De får nok trening på fjelltur uansett. 

 

Uventet nedbør er ikke øverst på ønskelista i fjellet. Spesielt når man tenker å spise lunsj. I mangel av trær er det vel kjekt å kunne sette seg under et oppblåsbart og tett tak? Det synes ihvertfall Mads og Marte. 

 

Dette var en merkelig og gummi-aktig stein med et par årer ved siden av, tenker du kanskje? Neida, her er det bare jeg som har tenkt meg på en dagstur uten storsekken, og for å sikre at den ikke blir gjennomvåt av regn mens jeg er borte, pakket jeg packraften rundt den.

 

All foto: Terje Valen Høihjelle

Instagram: https://www.instagram.com/terjevh_photography/